Ulike typer koagulasjonsinstrumenter bruker forskjellige prinsipper. For tiden er de viktigste påvisningsmetodene: koagulasjonsmetode, substratfargeutviklingsmetode, immunoassay, lateksagglutinasjonsmetode, etc.
1. Koagulasjonsmetode (biofysisk metode)
Koagulasjonsmetoden er å oppdage endringene i en serie fysiske mengder (lys, elektrisitet, mekanisk bevegelse, etc.) av plasma under påvirkning av koagulasjonsaktivator, og deretter analysere dataene ved hjelp av datamaskin og konvertere dem til det endelige resultatet. Derfor kan det også kalles biofysisk metode.
2. Substratkromogen metode (biokjemisk metode)
Substratkromogene metode er å utlede innholdet og aktiviteten til de målte stoffene ved å måle absorbansendringen til det kromogene substratet. Denne metoden kan også kalles biokjemisk metode. Prinsippet er å syntetisere et lite peptid med en lignende sekvens av aminosyrer som naturlige koagulasjonsfaktorer og inneholdende et spesifikt handlingssted, og koble det kjemiske genet som kan hydrolysere og produsere farge med aminosyrene på handlingsstedet. Under bestemmelsen, fordi koagulasjonsfaktoren har aktiviteten til proteolytisk enzym, kan den virke ikke bare på den naturlige proteinpeptidkjeden, men også på det syntetiske peptidkjedesubstratet, for å frigjøre det fargeproduserende genet og få løsningen til å farge. Dybden av fargen som produseres er proporsjonal med aktiviteten til koagulasjonsfaktorer, slik at den kan kvantifiseres nøyaktig. For tiden finnes det dusinvis av syntetiske peptidsubstrater, og det mest brukte er p-nitroanilin (PNA), som er gult og kan bestemmes ved 405 mm bølgelengde.
3. immunologiske metoder
I den immunologiske metoden brukes det rensede testede stoffet som antigen for å fremstille det tilsvarende antistoffet, og deretter bestemmes det testede stoffet kvalitativt og kvantitativt ved antigen-antistoffreaksjon. Vanlige metoder inkluderer: